Begynner fra “scratch”…Starter med uryddig oppføring også, vel og merke.

Yaaaarr, Nancy har laget en ny blogg fordi hun følte for å begynne heelt på nytt, i tillegg til at hun er aldri i humør til å skrive på engelsk mer, og siden hele den forrige bloggen var på engelsk så hadde det blitt teit å plutselig skrive på norsk. Så det så. Sorry hvis ting ser helt rart ut her nå, men jeg er egentlig ganske kresen på layout og sånt, så for meg tar det litt tid før jeg blir fornøyd med tittelen på bloggen min og alt sånt. Så dermed blir det rotete i tiden fremover.

Nå bare sitter jeg og slapper av, lurer på om jeg skal spise et eller annet. Mamma fortalte meg at jeg spiste unormalt lite da jeg var liten at de måtte ta meg med til en lege. Legen sa at det ikke gjorde noe så lenge jeg var glad og lekte. Knis. Gjelder det nå også eller? Jeg er jo glad, og jeg leker sånn halveis. Men jeg er litt sulten da. Orker bare ikke å spise akkurat nå.

Det jeg skal skrive om nå, har jeg gått rundt og tenkt på ganske lenge. Har du noen gang hørt på en sang som har brunget fram så sterke følelser i deg at det gjør vondt, både fysisk og mentalt? Det er for øyeblikket et av de ubehageligste og skumleste følelsene jeg har hatt. Mest fordi det kommer liksom fra ingensteds. Jeg mener, følelsene kan jo ikke komme fra selveste sangen? Sangen må jo trigge et eller annet som du har inni deg for at følelsene skal bli så sterke? Eller er det bare noe som sangen klarer å få meg til å innbille at jeg har? Skjønner du hva jeg mener? Derfor dette er så skumle greier. Men jeg må innrømme at jeg absolutt elsker denne følelsen som ikke eksisterer da. Pain can sometimes be beautiful… Jeg vet jeg er litt dramatisk av meg når jeg skriver. Bli vant til det.

Hører på Sonnet av the Velvet nå. Den er elsk. Nå kom jeg på en annen sang av dem da. “The drugs don’t work” (som jeg hører på akkurat nå, siden jeg bytta sang =P) Snakker om beautiful pain. Driver å sjekker ut et nytt band for tida som heter Exit Ten forresten. Er ganske så hekta på “Piece By Piece By Piece”. Jeg digger å oppdage ny musikk. =D

Skoleåret er snart slutt. Tida går altfor fort, og jeg kommer aldri til å slutte å tenke på det, eller irritere meg over det. Har jeg fått noe ut av dette året? Tja. Jeg vet ikke. Har fått meg et par gode venner, og tonnevis av bekjente. Det funker vel fett det. Dæven, så har jeg klart å bli en annens kjæreste også. Og jeg prøvde ikke engang. Planen om å leve livet som singel uten forpliktelser gikk dermed rett i vasken i samme øyeblikk som jeg lagde planen. Men det er greit for meg. Mer enn greit faktisk =P Knis.

Karakterene er ikke noe å klage over ihvertfall. Selv om det føles som jeg ikke fortjener dem. Gud vet hvor mange ganger jeg har sagt etter en prøve “Ååååh, den gikk rett i dass” “Herregud, der røk den 5′ern”, for så å oppdage at jeg fikk jævli bra på den når jeg får prøven tilbake. Ja, bra Nancy. Undervurder deg selv. Syns egentlig det er bedre å undervurdere megselv enn å overvurdere, så tror jeg kommer til å bli sittende fast med den uvanen i lang tid fremover. En ting jeg har lært er at jeg aldri skal vedde om karakterene mine mer. Det er nok ikke til min fordel.

Nå gleder jeg meg masse til sommeren, selvom jeg ikke har noen planer foreløpig. Får improvisere og bli litt spontan. YAAAYY! Man blir litt skolelei. Men samtidig så håper jeg at ting ikke har forandret seg så drastisk når jeg kommer tilbake til skolen etter sommer. Jeg hater forandringer. Ihvertfall de dumme forandringene. Uansett så er det ikke til å unngå. Trist. Men jeg kommer meg over det relativt fort.

Jeg savner nesten ikke Abildsø mer. Jeg vet ikke om det er en bra eller dårlig ting. Jeg holder kontakt med de jeg vil holde kontakt med og det holder for meg. Har også mista kontakt med endel jeg virkelig hadde knytta meg til da. Det er ihvertfall trist. Men sånn er det bare. Det er jo mange forskjellige grunner til det. Og ikke alle er min feil. Ikke det at man må legge skylden på noen, men…

Når de jeg var knytta til begynner å falme bort, begynner jeg å bli venner med folk som jeg nesten ikke snakket med på ungdomsskolen. Overrasker meg alltid ved tanken på det. Føles som jeg begynner litt på nytt for hver dag som går. Og alt som har skjedd, ja det har skjedd det. Det er fortid. Men det betyr ikke at jeg aldri ser meg tilbake. Jeg gjør det faktisk altfor ofte. Sært skal jeg si deg. Hvordan ting bare forandrer seg uten at du nesten legger merke til det. Selvom jeg har lagt merke til det da, siden jeg påpeker dette nå. Slik er det når man liker å være reflektert.

På tide med litt mat, dette gjorde meg sulten =P

~ av indierocker6 den mai 27, 2007.