Kanskje lurt å skrive adressen til den nye bloggen….

www.surreptitiousenglenook.blogspot.com

Ny Blogg

- Igjen. Ergo, kommer ikke til å skrive så mye her mer tror jeg…

En liten linedanser

En… To… Tre… Up you go. Så sto hun der da. På den fine linen. Dette var ikke noe problem. En salto, danse ballett, lukke øynene, gå baklengs, hoppe bortover. Barnemat.

Grasiøst, elegant, sofistikert. Linen var tykkere enn det folk skulle ha det til. Eller Kanskje det hadde noe med skoene å gjøre. Men hvis hun bare hadde tenkt litt til høyre. Eller kanskje litt til venstre. Bare littegranne. Kanskje da ville nervøsiteten ta slutt. All hjertebanken av å stå på den tykke linen, alle farene, usikkerheten, alt. Det er vel bedre å ligge i grøfta å se på stjernene enn å være konstant redd for å falle? Og når etter man har falt…Så er det ikke noe ille. En… To… Tre… Down you go.

Det er ikke et teit øyeblikk…

Det er ikke meningsløst. Det betyr faktisk noe, uansett hvordan en vender og snur på det. For det er viktig for meg. Og ingen kan forandre på det. Ja, et lite blad på en topp, en enslig råtten stubbe, ugress langs fortauet. Bryr det deg kanskje? Driter du i da vel. Men det driter ikke jeg i.

Hva om det var vendepunktet? Og at jeg så vekk fra det? En månesigd på nattehimmelen, 14 båter i appelsinen, en knust ølflaske, ett blått iskaldt blikk. Det betyr ikke noe for deg. Men det betyr alt for meg. En orange kaffekopp, et kontantkort. Hodet lent mot tavla idet en tåre triller motvillig nedover kinnet. At du står rett ved siden av meg og gjør akkurat det samme. Jeg tegner en strek, du tegner en strek.

Kroppen min oser depresjon, du trekker på skuldrene. Jeg forteller deg ting, du trekker på skuldrene. Det føles ihvertfall sånn. Kanskje du trekker litt mer på skuldrene enn det jeg kan registrere. Uansett er det ikke helt riktig å trekke på skuldrene. Men det skjønner ikke du. Du har ikke noe annet valg enn å ikke skjønne fordi det er alt du er i stand til å gjøre. Å trekke på de jævla skuldrene. Det har du kanskje ikke lagt merke til. Men det har jeg. Det er ikke teit å huske slike øyeblikk. For det betyr noe. Kanskje ikke for deg. Men det driter da vel jeg i. Kanskje…

Rytme

Rytme. Det er vanskelige greier. Noen har det i blodet, mens andre trenger litt trening. Deriblant meg. Danserytme, gitarrytme, sånn…Rytme. Det er så rart. Livsrytme. Jeg tror det er den jeg sliter aller mest med. Jeg tror det er det de fleste sliter mest med. Det blir liksom ikke deg og musikken mer. Det blir deg og alle andre. Deg… Og alle andre. Deg. Og alle andre. Gjett hvem som får det som de vil a? Jeg sier ikke at det er alle andres feil. Man kan ikke noe for at man føler sånn som man gjør. Og handler etter det man føler. Følelser er så sterke. Altfor sterke etter min smak. Ting jeg burde og må gjøre bare blir fortrengt og tvunget vekk, bare på grunn av disse følelsene. Jeg er vel redd for hvordan jeg kommer til å føle meg etter hodet har fått bestemme og herje litt. Derfor jeg aldri lar hodet mitt ta overhånd. Ikke helt ihvertfall. Hater det. Og personlig mener jeg at det overhodet ikke gjør meg kald bare fordi jeg skulle ønske at hodet skulle ha litt mer å si enn hjertet. Men rytmen i hjertet er definitivt mer stabilt enn den i hjernen, med tanke på alt som foregår der oppe i tide og utide.

Floker i mitt hode.

Alt er plutselig så vanskelig. Det føles som om alt er like vanskelig som å lage en rakett på 3 sekunder som skal lande på månen. På egenhånd. Men det er det jo ikke. Hodet mitt er som et viskelær idag, den er fylt med…Viskelær. Og masse ufullstendige tanker som gjerne vil bli ferdige, hvis ikke så blir de mer eller mindre meningsløse, også lager de floker, og floker er vondt. Eller bare hvis man prøver å børste flokene da. Så kanskje jeg bare skal la flokene inni huet være, så får jeg ikke vondt? Men da forblir de floker. Så jeg ender opp med to valg: Løs opp flokene og la smerten komme, eller la flokene være, og ikke få vondt. Men da forblir de der, og da klarer jeg ikke tenke for evig og alltid. Men smerten må jeg si er uutholdelig. Spesielt når floken er veldig stor. Det er som en flis. Du vil ha den ut, men det gjør så jævli vondt, så du vil på en annen side bare la den ligge der… Helt til man klarer å manne seg opp til å bare dra den ut. Au.

Hvorfor?

Hvorfor lager folk gjennomsiktige poser? Hvem er det som vil at alle skal se hva man har kjøpt? Det er teit.

Hvorfor må alt det man gjør ha konsekvenser? Er det ikke hardt nok å være et menneske i første omgang? Så må ting man gjør ha konsekvenser også?

Hvorfor klarer jeg ikke å ta opp en bok?

Techno. Enough said.

Hvorfor må nudler være så usunt? For mye gode ting er usunt. For mange luer er ikke usunt da. Har jeg nevnt at jeg har hatt luedilla i det siste?

Hvorfor skal alt være et spill? Hva skjedde med å være seg selv? Jeg tror færre mennesker hadde blitt såret, if only people could come clean.

Hvorfor jeans? Hvor er alle cordbuksene? =O

Hvorfor kan man ikke gjøre verden akustisk sånn at man kan se den med andre øyne? Som når man lager en akustisk versjon av en sang. Det hadde vært fett!

Hvorfor er det mennesker som gjør om livet ditt til en såpeserie? Hvorfor er det noen som _vil_ at livet skal være sånn? Go sky diving!

Hvorfor må hjernen tenke så komplisert, selv på de mest enkleste ting?

Hvorfor blir jeg så fascinert av nostalgi og melankoli? OoOoOoooOOOo….

Hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Livet kan være hardt å lande på noen ganger.

Slik gikk jeg inn i det nye året…

- Rotete klesskap
- Sokker ved siden av senga
- Ufullstendig rom
- En irriterende pappa
- Uløste tanker
- Mammas hvite høyhæler
- Taco
- Sammen med An, Helene, Marit, Anja og Magnus
- 1/5 av Villmark
- Sankthanshaugen
- Champagne ^^
- Ubalansert
- Morsomme samtaler
- The Grudge
- Madrass og dyne uten laken og sengetøy
- En veldig lav lampe
- Elvis-hår
- Herpa pannekaker

Endelig Jul og ferie (:

Idag hadde jeg min aller siste prøve før ferien =D Weeeeeee! Og på torsdag slutter skolen, og alt er bare så herlig som det går an å bli! Julestemninga er desverre ikke helt der ennå, siden det ikke har kommet noe snø og sånt ennå. Alt jeg ser er så mye rim at det ser ut som snø noe som er en smule deprimerende fordi det i tillegg er så sinnsykt kaldt… Men jeg vil heller ha det enn ikke noe snø i det hele tatt. Kanskje. Liker bare ikke at det er überkaaaldt.

Jeg har bestemt meg for å gå med kjole på julaften. Med mindre det blir 20 minusgrader selvfølgelig. Men da vet jeg jo ikke hva jeg skal ha på meg. Akk ja, en jentes dilemma =P Og endelig tror jeg at jeg har klart å sette pris på å ha på meg en kjole i ny og ne uten å føle meg ukomfortabel =O Det var litt fint da..

Imorra er det siste skoledag (eller nest siste da, men det er siste skoledag med undervisning ;P), og da skal jeg og min Chinavenn spise YumYum-nudler med CHOPSTICKS. Må ta den helt ut siden det er siste gang før ferien =D Weee..! I skrivende stund planlegger vi hva slags drikke vi skal ha til nudlene xD Blomster-te eller soyamelk? Hmmmm….Enda et dilemma. Skulle ønske alle dilemmaer var like alvorlige som dette.

AAARRRRGGHH…!

Noen ganger får jeg bare lyst til å skrike. Men jeg veit det ikke nytter fordi det er ingen som hører uansett. De kan late som de hører, men de gjør det ikke. Er vel kanskje det som gjør mest vondt. Skrik blir ignorert, eller bare reagert rart på. Forståelig. Ja kanskje. Ihvertfall ikke akseptabelt. Hvorfor stopper ingen når de hører skrik? Ingen kommer bort og lurer på hvorfor all den stille buldringa tok sted. Alle bare fortsetter med sitt, mens man fortsetter å skrike, helt til man blir sliten, og ikke gir lyd fra seg mer.